Endelig har høstregnet kommet, og vi er klare for atlanterhavsseilas! Torsdag 2. september forlater vi Tønsberg havn med kurs for Nordsjøen og England. Vi har holdt på i tre uker i strekk for å få istand Storefri til seilasen, og jeg tror snart vi har byttet ut alt, bortsett fra skroget. Litt motgang har vi allerede opplevet, i form av en svært ustabil Volvo Penta motor:

Morna, Ali og Morris - motortrøbbel.
(bildet er ikke arrangert)                       

Tirsdag 24. august hadde vi fått motoren tilbake fra service (12 laken, skit-pytt), og dagen etter lå båten endelig fjong på vannet. Før servicen hadde vi kjørt på motor tur/retur Tønsberg-Oslo, så vi hadde ingen indikasjoner på at det fantes ugler i motoren. Vi vred derfor om tenningsnøkkelen, og forventningsfullt stod vi og lyttet til starteren. Weee-weee-weee. Weee-weee. Weeeeeeee. Ingen start. Etter litt etterforskning fant Morris, Morna og Tore - teknikerne våre - ut at det var for dårlig kompresjon. Javel. Ut med motoren igjen.

Vel transportert i Olsen Nauens varebil, til Olsen Nauens verksted, og etter et større oljeutslipp i førstnevnte, fant teknikerne våre ut at av totalt 6 stempelringer var 4 av dem enten delt i tre eller klemt helt inn i stempelet. Også fant de en halv centimeter med asfalt under alle ventilene. For de, som meg, ikke har peiling på motor, kan jeg bare referere til M & M sitt utsagn: "Dette er ikke bra."

Våre teknikere skrudde derfor motoren fra hverandre, gnukket på den, og skrudde den sammen igjen. Under transporten tilbake til Olsen Nauens varebil, falt motoren ned fra trucken halvannen meter grunnet en forvirring av begrepene "båtsmannsknop" og "båtsmannsknot". Morris, som hadde hodet sitt tyve centimeter fra motorens ballistiske bane, så både livet sitt og en atlanterhavsseilas passere i en tre-akter.

Skit-pytt. Etter en overlegen oppvisning med sveiseapparatet, kunne teknikerne igjen konstatere at motoren nå var i orden, og kompresjonen var på plass. Vi fikk start på dieselmotoren natt til lørdag klokken 0230, til de lokale fastboendes glede.

Etter fire lange timer søvn var vi oppe igjen. Med solskinn i nakken begynte Ali og jeg å skrubbe dekk. M & M ankommer, og vil høre mer av den snertne kneppelyden fra vår nyovermalte dieselmotor. Etterhvert hører vi ikke knepping, men snarere en slags skvalpe-lyd. Morris får noe rart i blikket og kaster seg over nødstopp-knappen. Etter oljepeiling konstaterer han at motoren nå inneholder 1 del olje og 2 deler sjøvann.

I noen lange sekunder svimler teknikernes tankevirksomhet gjennom mysteriet. En fargerik bukett ukvemsord farer gjennom lufta. "Toppakningen brent opp?" "Motorblokka har sprukket???" DE utbruddene trengte jeg ikke noen dypere forklaring på om var gode eller dårlige nyheter.

Men heldigvis. Svaret på mysteriet var det første spørsmålet. Vi hadde fått feil toppakning i riktig innpakning fra Volvofabrikken. Det vil si, pakningen vi fikk, var pakket i feil pakke. Men jeg blir litt bekymret over at teknikerne våre ikke oppdaget dette før. Toppakningen vi fikk var tross alt ca. 1 millimeter mindre enn den vi skulle hatt.

3 motorskyllinger, 3 oljeskift og 3 åpne magesår senere, er vi igjen klare for å starte seilturen vår, et par dager forsinket. Vi sikter inn torsdag 2. september.

Vi gleder oss til å reise!

Dees

dees@storefri.no 

Les neste reisebrev

Copyright 1999 Storefri

[Forsiden] [Siste reisebrev] [Båt & utstyr] [Om dette eventyret]
[Våre sponsorer] [Skriv til oss]