Forrige reisebrev var basert på en opplysninger formidlet  via en stottrende GSM - linje. Her følger historien om hva som egentlig skjedde. Overbrakt via postverket.

Dover, ca. 15. september 1999
Skrevet av Morris

Endelig er dagen kommet! STOREFRI skal forlate Tønsberg! Jeg, Morna og Håvard vinker farvel til de på land. På kaia står litt foreldre, noen få venner og alle de gamle sjøulkene fra Vallø marina som har kommentert hver eneste ting vi har gjort de siste dagene. Jeg kjenner at det kribler ordentlig i magen. Har ikke hatt tid til å ha den følelsen før akkurat nå. De siste ukene har gått i ett, vi har ikke vært i seng før klokka tre-fire på natta...men det har vært verdt det. Nå er vi på vei! På vei til det som måtte vente på oss der ute.

Vi krysser utover fjorden, og når vi kommer utaskjærs får vi stiv kuling og 12 fot bølger rett i trynet. Litt av en start. Vi får testa de nye seilklærne våre. Annenhver bølge slår inn og vi står vi til knes i vann. Praten som har gått livlig begrenser seg etterhvert, og jeg føler meg litt uggen. "Litt merkelig det der", tenker jeg, "jeg blir da ikke sjøsyk". Men jo mer jeg kjenner etter, jo mer grønn føler jeg meg. Maset fra Håvar om at "det må være ganske kjipt å bli dårlig etter fire timer når du skal være på sjøen et helt år", kombinert med makrell-i-tomat-smak i munnen gjør ikke ting mye bedre.

En times tid senere er det gått over. Kvelden kommer og Morna romsterer under dekk. Med ett kommer han opp i full fart og henger seg utover rekka. Når han er ferdig smiler han skeivt opp på meg og medgir at "det smakte bedre på vei ned"...

Det har blitt mørkt nå, og jeg har rorvakt. Neimen, heisann! Der kommer Skjærvesbonden Håvard opp og studerer rekka på lo side. At han er tydelig begeistret skjønner jeg av de høye brølene hans, og jeg ofrer ham ikke et fnugg av medlidenhet.

Utover natta løyer vinden og stjernene kommer frem. I kjølvannet glimrer morilden og det føles befriende endelig å ha kommet avgårde. Etter fire timers rorvakt blir jeg avløst av Morna. Jeg går nedenunder og sovner umiddelbart.

Når jeg våkner igjen er det høylys dag. Håvard mener at det er på tide med litt mat. "Ka me litt sodd for-eksæmpel?" Det skulle vel la seg ordne. Vi har 600 bokser hermetikk med oss, hvorav 60 er trønder-sodd, til stor glede for Levangs-byggen. Vi ankommer Kristiansand på natta.

Etter en dag i Kristiansand er vi klar for Nordsjøen. Vi har tørket klær og puter, handlet mat og gass. Vi suser avgårde i 5-6 knop for spinnaker, og livet ombord på Storefri er herlig.

Dag to blåser det opp, og vi rever storseilet. Etter litt klabb og babb er det gjort. Men hvor er GPS’en? Den sto litt utsatt til ved nedgangen...nå er den borte? "Vel vel", sier jeg, "hjort er hjort og spist er spist". "Å neida, her er den!" roper Håvard, lener seg ut til ripa og plukker opp en søkkvåt GPS. Der har den ligget i fem minutter i 4 meter høye bølger. Litt flaks skal man da også ha!

Livet ombord begynner å gå seg til. Det handler mye om rorvakt, mat og søvn. Vi har et vaktsystem som rullerer. Det er fire timer på, fire timer på hvilende vakt og fire timer av. Den som er på hvilende vakt kan sove, men må ha klærne på. Han må være klar til å trå til hvis det trengs.

Vi er midt i Nordsjøen nå. Det er natt. Rundt oss lyser 22 oljeinstallasjoner. Mange av dem står så tett at vi må stadig legge om kursen. Jeg sitter på vakt, og styrer rett mot en plattform. Jeg ser vi må krysse for å komme oss forbi. Jeg roper på Håvar som har hvilende vakt, lavmælt for ikke å vekke Morna. Intet svar. Jeg roper høyere. "Håvaaaard!" Intet svar fra Håvard, men Morna våkner, og lurer på hva som skjer. Han ligger i en trang køye nedenunder og kan derfor ikke se noe, men han brøler av full hals "HÅÅÅVAAAARD!!!" Ingen svarer, og jeg kjenner en ekkel følelse som sniker seg frem, og tanken på hva som kan ha skjedd surrer rundt i hodet...Jeg kikker ned og roper en siste gang "...." da stikker et trøtt tryne frem fra den ene køya. "Hææææ." Håvard var i sin dypeste søvn og fatter ingen ting. Han skjønner enda mindre når han stikker hodet ut av luka og stirrer rett inn i en plattform. Vi får manøvrert båten unna, og det hele roer seg ned igjen.

Resten av turen går greit. Vi kommer inn til the White Cliffs of Dover en tidlig morgen. Der blir vi møtt av Harbour Patrol som loser oss inn gjennom moloen og bort til havnen. En halv time senere er Storefri fortøyd, og vi har for første gang på fem døgn fast grunn under føttene. Planen var å være i Dover i 2 dager, men slik skulle det ikke bli...

Morris

morris@storefri.no

Les forrige reisebrev

Les neste reisebrev

...og her hjemme tripper Dees og Ali rastløst omkring og venter. Men om ikke lenge er de i samme båt! 

Ali og Dees,                                                               
- som snart forlater landet for å mønstre på Storefri!
(for å se dem forlate landet - lek med musa på bildet) 

Copyright 1999 Storefri

[Forsiden] [Siste reisebrev] [Båt & utstyr] [Om dette eventyret]
[Våre sponsorer] [Skriv til oss]