'

Vårpussen er unnagjort, og Storefri har atter vann under kjølen etter å ha ligget nesten en måned på land. Oppkjøringen til karnevalet er i full gang, og det er fester og konserter hver eneste natt. Det er en hard uke vi går i møte.

Etter godt og vel et halvt år på sjøen er det mye som trenges å fikses på. Båten har jo tross alt vært i bruk hver eneste dag. I tillegg til vanlig vårpuss er det utallige små og store ting som fikses mens vi står på land. Vinsjer og påhenger overhales, riggen saumfares, dassen og kokeblussene renses, innredningen oljes, vanntanker rengjøers og mye mye mer.

Storefri. nypolert, og kilovis med nytt bunnstoff.

Morna har vondt i øret. Han har vært på konsert. Med HØY lyd. Alt for høy lyd. Men det er ikke lyden som er grunnnen til Mornas øreverk. Han visste nemlig råd, og puttet papir inn i ørene. I og for seg ikke så dumt det, men det gjelder å stoppe når man møter motstand. I fem dager går han rundt å hører litt dårlig, og er usikker på om det fortsatt er papir igjen inne i øret.  "Jeg tror det må være noe der !". Det er det. Etter et bad utvider papiret seg og vil ut. Morna ber meg skjekke øret hans. Jeg tar en titt, og finner omtrent en atlanterhavsrasjon med dopapir.

Nu hører jeg alt så meget bedre.

Man har det ikke mer morro enn man selv gjør det til. Derfor arrangerer vi et dinghy-race. Denne gangen med motor. Vi deler inn i to forskjellige klasser. En klasse for firehestere, og en åpen klasse. Oppsluttningen er upåklagelig. Det stiller tilsammen tolv forskjellige norske og svenske  gummijoller.

Inne i depot før start.

Storefri sin jolle har flat bunn lekker som en sil. den holder rett og slett ikke mål. Vi har fått låne den gratis, så vi klager ikke. Men den er skikkelig råtten. Det går ganske enkelt ikke fort nok. Gutta på den norske båten Clamydia sliter også. Vi finner ut at dersom vi skal kunne hevde oss i teten må noe gjøres før siste heat.  Vi legger sammen fire og fire og får åtte.

Sammen er vi dynamitt.

Det hjelper, og det går riktig så fort. Inntil den ene motoren løsner. Vi har tidligere fått tau i propellen, men aldri en motor. Vi må rett og slett bryte løpet. Vi vinner ikke denne gangen heller. Men vi lar oss ikke knekke. Livet er absolutt verd å leve selv om man taper i et dinghy-race. Særlig når man er på Trinidad, og det er karneval om tre dager.

Morris

morris@storefri.no

Les forrige reisebrev

Les neste reisebrev

Skriv en hilsen i vår gjestebok!

Copyright 2000 Storefri

[Forsiden] [Siste reisebrev] [Båt & utstyr] [Om dette eventyret]
[Våre sponsorer] [Skriv til oss]