Aker Seil

Bildene våre er tatt med
Camedia C-920 fra

Storefri er klare til start foran sin debut som regattaseiler. Stemningen ombord er som hos en guttepjokk som skal gå Holmenkollmarsjen for første gang. Vi har tømt båten for tunge ting som anker og ankerkjetting og pumpa det meste av vannet ut av vanntankene.

Vi svinser og svanser fram og tilbake over startlinja mens starten nærmer seg. Det samme gjør snaut tjue andre båter, de aller fleste både større og mer moderne enn Storefri. Men den gamle regattaringreven Morna beroliger oss; - Jeg har aldri tapt en regattastart før.
Med oss denne gang har vi Jean Pierre - en hjelpsom belgier som assistere oss med reparasjon av motoren vår, Marcus - en svenske, og de vanlige kakkerlakkene våre.

Va'kke det starten'a?

Tuuuut!  Der gikk starten, men hvor blir det av Storefri? Ikke først ut i alle fall. Heller ikke nr. 2 eller nr. 3. Nei, vi er faktisk sist over startlinja. Hmm, - planlegger taktikeren Morna et bakholdsangrep her? Han vet nok hva han gjør. Det er i alle fall ingen som skal få overumple Storefri bakfra. - Fordelen nå er at vi kan innhente alle de andre båtene, smiler Morna.

Og det gjør vi. Etter runding av første bøye har vi flere båter bak oss og spinnakeren er oppe i løpet av sekunder. Ingen seiler raskere enn Storefri med spinnakeren oppe, og ved siste bøye leder vi vår klasse som er for båter under 10 meter. Det hele ser meget lovende ut, men et slag for mye inn mot mål gir en franskmann mulighet til å smette forbi og stikke av med seieren.

Team Storefri

Men senere under regattabanketten er alle sure miner glemt og vi er faktisk godt fornøyd med vår 2. plass. Mat og drikke er det rikelig med. Alt er gratis, - folket her vet virkelig å varte opp for tilreisende gjester. Vi takker for gjestfriheten og synger Den Norske Sjømand  til stormende applaus. Kvelden blir lang og go'. En liten skallet fyr med kraftig bart og diger ølvom svetter seg fra bord til bord og sørger for at vi alltid har nok i glassene. Vi kan ikke annet enn å like Azorene.

2. plass!
(Marcus t.h. var bare delvis tilstede da bildet ble tatt.)

Azorene er i likehet med Kanariøyene og Madeira vulkanske øyer, og Pico er Azorenes høyeste øy med sine 2351 meter over havet. Det tar hardt på knær og lår å bestige,  men byr på mye førsteklasses stein.

Morna og Ali dingler med beina ved kraterkanten.

Men vi må videre. Atter en gang legger vi steder, mennesker og opplevelser bak oss i det vi setter kursen for Irland. Etter et par døgns seilas er det blitt kaldere, og vær og vind har blitt røffere. Ull og seiltøy er funnet frem etter å ha ligget i dvale i Karibien, og Storefri dupper som en balje fram og tilbake mellom bølgetoppene. Det meste er blitt et tiltak å gå i gang med.

Jeg orker bare ikke...

Spesielt én dag er alt i mot meg. Bølgene er som små sadister som bare venter på å ta meg. De later som ingenting så lenge jeg holder meg under sprayhooden i akterbrønnen. Men i samme sekund som  jeg lener hodet bakover og sprayhooden for å drikke litt av vannflaska, får jeg en våt og kald sadist rett i trynet.

Det går en lang stund uten at noen bølge slår over. Jeg strekker litt på beina og skuer fremover. SPLASH, - nok en fulltreffer. Jeg syns nesten jeg aner et smil i en og annen bølge der ute. Sånn rent statistisk kommer en storeslem av en bølge omtrent en gang i halvtimen og får Storefri til å kaste litt ekstra på seg. Jeg har matdag, og skal ha ut et desilitermål av skapet. Jeg har skapet oppe i 5 sekunder. Gjett hva som hender! Gjett om ikke storsadisten lå på lur og klemte til i løpet av disse fem sekundene. Kaffekopper, sylteglass og oliven raser ut og ned i dørken.
- Rolig nå, Ali, rolig nå, det må snart være slutt på uflaksen

Ali steiker pannekaker i 35 graders helning.

Like mye som bølgene er ute etter meg er de skånsomme overfor Morna. Han sitter i akterbrønnen uten seiltøy aldri så lenge uten at en eneste bølge overrasker han. Men sekunder etter at han reiser seg for å ta ned flagget vårt, slår ei saftig 10 liters bøtte innover akterbrønnen akkurat  der han har sittet. Tilfeldigheter? Fair play er det ikke!

Hvorfor meg?

Vel, - alt er ikke bare kipt her ute. Nattvaktene kan være flotte. Stjernehimmelen er mørkere og har flere synlige stjerner her i nord. Melkeveien sees tydelig som en lysende stripe av tåke tvers over himmelen.  Og morilden - dette lysende planktonet - funkler grønt i sjøsprøyten fra Storefri. Kanskje heftigst er når delfiner kommer på nattebesøk. Morilden gjør at delfinene ser ut som lysende torpedoer med striper av grønnskjær etter dem.

Tross kulde og kuling, livet på Storefri er fortsatt levelig!

Ali

ali@storefri.no

Les forrige reisebrev

Les neste reisebrev

Skriv en hilsen i vår gjestebok!

Copyright 2000 Storefri

[Forsiden] [Siste reisebrev] [Båt & utstyr] [Om dette eventyret]
[Våre sponsorer] [Skriv til oss]