Storefri forlater La Coruña, Ali og Dees sin første seilas står for tur. Jeg, Ali, er spent på hvordan det vil føles å være på sjøen for seil, - skal tross alt tilbringe noen timer ombord på denne måten. Og så er det dette med sjøsyke, men det blir vel ikke noe problem, tenker jeg.

Litt romstering under dekk gjør meg en smule groggy, og jeg trekker endelig frisk luft idet jeg kommer opp på dekk igjen. Der finner jeg Morna som forklarer Dees hvordan det faktisk er mulig å få en person til å bli sjøsyk  bare ved å snakke om det;   - Du er faktisk ganske så grønn i trynet, du. Må du spy eller? utbroderer Morna. Tull, tenker jeg, - slikt vås biter ikke på meg.

Morna ber meg om å gå forut for å ordne med noen tau. - Ai, ai Kæpt'n, sier jeg eplekjekt. Men etter litt stirring på  taustumpene må jeg innrømme at jeg kjenner meg litt uvel. Men spy? Å neida, det skal jeg ikke. Det er jo tross alt lite vind og kun noen få krusninger på vannet, ifølge Morris.

Jeg setter meg ned og beskuer horisonten, mens jeg prøver å slå fra meg den gryende  fornemmelsen av kvalme. Det funker... inntil Morna foreslår knutekurs. Hvorfor i £$@€%&.... akkurat nå, tenker jeg, men sier: - Ai, ai Kæpt'n, så overbevisende jeg kan. Jeg sliter. Morna lærer oss knuter. Blikkene våre er fokusert på noen taustumper i forskjellige spaghetti-former, men jeg har mest lyst til å kikke opp og fram mot horisonten. Men jeg tvinger meg igjennom halvstikk, pålestikk, hoppestrikk, og prøver til og med å vise entusiasme når Morna brifer med sine imponerende knutetricks.
- Alt for i dag, sier Morna. - Ah, tenker jeg, jeg klarte meg.

- Er dere sultne, spør Morris. - Jaa...jo..., hører jeg meg selv si, mens jeg føler at magen gir meg et stygt blikk.
- Ka skal vi ha, kjøttkaka. Eller ka med sodd? spør Morris videre. Munnen min snerper seg, og jeg higer etter luft.
- Samme for meg, får jeg til slutt fram. Tja, det kan jo være at litt mat vil få meg til å kvikne litt til (yeah, right...)

Snart koker sodden, og med det stiger en søt ekkel, kvalmende eim opp og inn i neseborene mine. Med ett er det som hver eneste celle i kroppen kneler, og vrenger seg i avsky for den uutholdelige lukta. Jeg gisper etter ekstra luft. Klarer ikke tenke på noe annet enn den fæle følelsen. Verden er fjern, og jeg anstrenger meg for å svelge unna. Jeg svelger igjen...og igjen...og ORGLER!!!!!!!  - der kom hele frokosten ut på spybord side gett. Jeg har vært til sjøs én time, det er nesten vindstille og flatt vann. Litt av en sjøulk jeg er.

 
Elg i solnedgang

Ferden er planlagt til et par små øyer i Nord-vest Spania, Islas Cies, men etter lite vind og mye motordrift, omrokkerer vi og seiler inn til en liten fiskelandsby, Corrubedo. Det gryr av morgen, og en fisker ror forbi i sin knøttlille fiskerobåt.
- Hej på er, är ni från Norge? Våre språkører er innstilt på spansk, og det tar litt tid før vi oppfatter at vår innfødte fiskervenn snakker svensk!

Storefri på svai utenfor fiskerlandsbyen Corrubedo

Vi koser oss glugg ihjel på sandstranden ved siden av landsbyen, og spiser Calamares, Bachalao, og andre nydelige tapas-retter på den lokale "Bar & Restaurant".

Mr. Akkar speciále

Folk er usedvanlig hjelpsomme og greie, og vi føler oss som priviligerte gjester utenfor turistallfarvei. Forandring fryder, - også når det gjelder reisemål...

Klokkeklangen var innspilt på kassetter!
- og klokkestøpersønnen er dypt skuffet.

Storefri er på vei til Islas Cias. Ut av tåken ser vi en fransk tomaster. Den har drevet rundt uten vind, med motortrøbbel det siste døgnet. Nå truer dønningene med å hive  fraskmennene inn mot Spanias kvasse klipper. To andre fartøy har latt dem i stikken, men Storefri vet å hjelpe sin franske søster, Mosquito. Vi sleper henne i fire timer til Islas Cies, vårt egentlige reisemål dagen før. Ekte champanje venter som takk for hjelpen ombord på Mosquito. Storefri har forøvrig også tidligere reddet en skjønn jomfru i nød på seilbrett med knekt mast (vi antok hun var jomfru - syns det var for frekt å spørre).

Mosquito - en mygg i nød

En ny dag gryr. Morris&Morna Mechanical Engineering (M&M Mech. Eng.) fikser Mosquitos franskproduserte strikkmotor på et blunk. Deretter er det storefri. Dagen fordrives  med lek på deilig sand, beach-volley, sandslott og alt som hører storefri til.

Som sild i tønne...

AVMELDING!!!

Dees sitt drømmeslott!

Ved ankomst til Baiona neste dag, blir vår egen motor psyk. For Morna og Morris er dette litt av en kamel i trynet ettersom de saumfarte motoren før avreise hjemme i Tønsberg (se reisebrev nr. 0). Forhåpentligvis er det bare en filleting, men vi vet aldri. Neste reisebrev vil gi oss svar.

Ali

ali@storefri.no

(før/etterbilde)
Ship O' Boy!!! Hilsener til dere alle fra Storefri

Les forrige reisebrev

Les neste reisebrev

Copyright 1999 Storefri

[Forsiden] [Siste reisebrev] [Båt & utstyr] [Om dette eventyret]
[Våre sponsorer] [Skriv til oss]