- beskytter oss mot solen...

Vi befinner oss ute på havet, et sted mellom Lisboa og Madeira. Vi har anslått det til å være en femdagers seilas. Dette blir den første ordentlige turen med alle mann ombord. Det har blitt mørkt ute, og jeg har avløst Dees fra rorvakt. Vi kjente ikke hverandre så godt da vi begynte på denne turen, og sitter derfor ofte og prater sammen om alt mellom himmel og jord på sene nattevakter.

Vi har nettopp snakket om barndommen vår, og nå diskuterer vi barneskolen. Da kommer vi selvfølgelig ikke utenom musikktimene og blokkfløyta. Begge har ved hjelp av korssting, stjernesting og kantsting brodert fine blokkfløytefutteral i grov strie. Dees sitt hadde en litt mer avansert snurping i toppen enn mitt, men ellers var de ganske så like. Selve broderingen falt riktignok inn under faget tekstilforming, og pussig nok brukte vi dobbelt så lang tid på å lage futteralet til fløyta som på å lære å spille på den.

Pænpaip muuds?

Dees går ned for å varme opp en boks med mørk lapskaus. Det smaker alltid godt med varm mat på kjølige nattevakter. Jeg blir sittende å filosofere videre over musikktimene. De som har skrevet fagplanen for musikk kan umulig ha vært i en slik musikktime. Misforstå meg ikke. Pinner, triangel, tamburin og blokkfløyte er fine instrumenter, men når klasse 3a med frøken i spissen drar på med Fader Jacob, låter det unektelig ganske grelt. Oj, der holdt jeg på å glemme xylofonen. Den kunne i og for seg ha vært morsom å spille på, men nei da. Der fjernet frøken alle stavene bortsett fra to! Da ble det like utfordrende som å spille på pinner! Men, jeg innser jo at norsk grunnskoles musikkundervisning fører til mye positivt også. Hvor hadde for eksempel triangelindustrien vært uten den? Snakker du med en instrumentforhander er det neppe triangler han selger mest  av, og har du først kjøpt et triangel kan du spille ganske lenge før du må kjøpe et nytt.

Det kan sikkert virke som om vi er svært negative til disse instrumenene. Sannheten er at vi faktisk har en del av dem ombord. Vi nevner i fleng: to gitarer, to munnspill, en blokkfløyte, en blekkføyte og fire sangstemmer. Som om ikke dette skulle være nok var jeg og Ali i Lisboa og kjøpte det ultimate instrumentet som bør finnes i et hvert trangt kollektiv: En BONGOTROMME.

7 kvm, 8 intrumenter, tusener av sjømil

Rundt i Lisboa går det noen små gamle trikker. Jeg og Ali hev oss på nummer 28 og bestemte oss for å bli med til endestasjonen. Etter en rundtur nede i sentrum skranglet den seg mot utkanten av byen. Da vi gikk av var det bare en gammel dame igjen på trikken.

Trikken, ute og inne (Pek på trikken)

Vi begynte å rusle nedover, og befant oss snart inne på et stort marked. Der solgte folk alt fra frukt og grønt til klær og alt mulig gammelt rammel og skrammel. Noen hadde satt opp boder, andre hadde lagt varene utover på pledd. En mann satt faktisk med et lommetørkle foran seg hvor han hadde lagt ut et par sokker, en gammel nøkkel og to kasetter uten cover. Litt av en kremmer. Vi ruslet litt rundt, og så på alt det rare som var til salgs. Etter en stund kom vi til en marokkaner som solgte alle mulige slags trefigurer og nevnte bongotromme. Etter litt pruting var tromma vår for latterlige 6500 escudos (ca 250 kr), og det var to svært fornøyde karer som kom tilbake til Storefri den kvelden.

Gratulasjoner fra bror via satellitt

Det er blitt dag to, og Morna stikker sitt noe trøtte ansikt opp av luka. Gjett hvilken dag det er i dag sier han. Tirsdag sier Ali, mens jeg flesker til og gjetter på torsdag. Nope, dere tar feil, det er bursdagen min i dag sier han, og prøver å se skuffet ut. Det er likevel en fornøyd Morna som ringer hjem via satellitt-telefon i kveldinga. Han har fått bursdagskort, gave (min gamle tå-negleklipper), sang og livretten sin, pannekaker, til middag.

Pannekaker i rom sjø

Det er kvelden på dag tre nå, og det blåser opp. Utover natta blir det ganske så ruskete, og Ali og Dees får en litt for tøff natt. De har ikke fått på seg sjøbena ordentlig enda, og absolutt alt blir ett ork. Jeg skal ikke utbrodere natten, annet enn å nevne at det er to stadier av sjøsyke. Det første er stadiet der du er redd for å dø, og det andre er der du redd for at du ikke skal det. Ali og Dees nådde iløpet av natten det andre stadiet.

Vi overlevde alle natten selv om vi brukte noe forskjellige metoder. Vinden har løyet og sjøen roer seg noe utover dagen. Vi tar et forfriskende bad i 4000 meters høyde over havets bunn og en god middag. Storefri ankommer Porto Santo, en liten øy nordøst for Madeira, i kveldinga, ett døgn tidligere en anslått.

Vi så flyvefisk

Morris

morris@storefri.no

Les forrige reisebrev

Les neste reisebrev

Copyright 1999 Storefri

[Forsiden] [Siste reisebrev] [Båt & utstyr] [Om dette eventyret]
[Våre sponsorer] [Skriv til oss]