Bildene våre er tatt
med digitalkamera fra

Storefri har endelig kommet seg så langt syd at andre plagg enn shorts, sandaler og muligens en T-skjorte kan pakkes nederst i skipssekken. Sola skinner, og jeg har en deilig følelse i magen. Det er verdt det, tenker jeg. All sjøsyken og spying og bølger som slår i skroget og holder en våken time etter time. Det er verdt hvert sekund.

Varmt og godt. (før/etterbilde)

Moloen på Funchal havn, Madeira, er et romantisk sted. Den er flittig besøkt av unge nyforelskede par. De ligger som late dovendyr og koser og nusser i timesvis. Jeg undres på om ikke underlaget av solid betong blir litt hardt for dem i lengden, men sånt betyr lite når en er i den syvende himmel. Jeg sitter faktisk på moloen selv i dette øyeblikk. Jeg har en bærbar PC på mitt fang. Føler et øyeblikk at jeg har bomma.

Både Madeira og den lille naboøya Porto Santo er i likhet med Kanariøyene resultat av vulkanske aktiviteter. De skyter opp fra 4000 meters havdyp og rager flere tusen meter over havet (Tenerife: 3718 moh). De vulkanske bergartene har størknet i mange former og fargenyanser. Jeg skulle ønske jeg hadde fulgt bedre med i Ofagstimen på skolen. Da hadde jeg visst mer om disse øyenes geologiske hemmeligheter.

Dees klatremus i vulkansk berg, Porto Santo

Sånn er det med mange ting jeg engang lærte på skolen. Jeg husker vi var igjennom det, men har ikke sjans til å grave det fram fra topplokkets roteloft. Jeg har møtt folk som har fått full uttelling for sin grunnskoleutdanning. Disse lurifaksene husker alt fra Synnøve Solbakken og alle elvene i Finnmark, til engelsk gramatikk og hvilket år Ibsen la inn tøffelene. Urettferdig. Men noen ting husker jeg. Fi-fi og Fo-fo for eksempel. I deres verden var alt ukomplisert og greit å forholde seg til. Fi-fi ser sol. Fo-fo ler. Det er lett å bli oppslukt av slik litteratur. Jeg husker også en del uvesentlige ting som f. eks. hvilken rekkefølge vi lærte bokstavene i (i-s-o-l-a-f-e-m-r-u...). Jeg kan ikke ha vært særlig flink til å sile ut det viktigste i timene i klasserommet på Nordstrand barneskole.

Jeg titter opp fra laptopen og bortover moloen. De nærmeste turtelduene finner stadig nye måter å slynge seg om hverandre på. Jeg har det vel ikke så verst jeg heller, tenker jeg og fortsetter å taste.

Porto Santo er ikke større enn at vi rekker over det meste av øya med sykkel en solskinnsdag. Sykkelparken hos utleieren er temmelig slitt. Etter en times stigning på sykkelsetene ryker kjedet på Morna sin sykkel. Ukvemsordene hagler der han forsøker å reparere. Til ingen nytte.

Rørlegger?

Vi tauer havaristen tilbake, bytter sykkel, og er igjen på tur. Dette er balsam for kropp og sjel. Kanskje mest for kroppen. Den har etter hvert inntatt  en holdning som en sacco-sekk etter utalllige timer som rorvakt. Det er begrenset hvor mange forskjellige stillinger en klarer å innrette seg i når en sitter ved roret.

Syklopedistene på tur. Pek på sirkelen for forstørrelse.

Nede ved stranden er det 23 grader i vannet, og vi bodysurfer på bølgene. Hjemme på Storefri har Dees middagen klar med pastasalat med tunfisk og mye annet snadder opp i. Namme-nam. Dagen har vært en perle, og stemningen er upåklagelig.

Madeira er sikkert flott. Vi har ikke sett annet enn Funchal, den største byen, og i kveld drar vi videre til Kanariøyene. Vinden er nemlig gunstig, og vi har ikke altfor mange dagene før vi må forlate Grand Canaria for den store Atlanterhavsseilasen. Vi har jo ikke lyst til å feire jul midt over atlanterhavsryggen.

Nok en gang titter jeg opp fra laptopen. Jeg ser kjærlige hender og ømme blikk, - ikke til meg. Tja, tenker jeg. Hvorfor gjøre én ulykkelig når jeg kan gjøre hundre lykkelige?

ali@storefri.no

Les forrige reisebrev

Les neste reisebrev

Copyright 1999 Storefri

[Forsiden] [Siste reisebrev] [Båt & utstyr] [Om dette eventyret]
[Våre sponsorer] [Skriv til oss]