Redningsdåder. Forsering av storm. Masteføtter som løsner. Dramatisk. Duverden, store ting er opplevd og beskrevet av mannskapet på Storefri. Jeg vil gjerne skrive om de små ting.

Hverdagen. Hvilken dag er det i dag? Torsdag. Eneste grunnen til at jeg veit hvilken dag det er, er at vi skal legge ut reisebrev i morgen, og det er min tur til å skrive. Sitter på toget nå. Har vært en snartur i Porto. Vi gadd ikke vente til været ble bra. Storefri ligger i Viana do Castilo, og vi tok tog sørover til Porto.

Riddere av Storefri, klare for nye havner. Baiona.

Bordmanerer
Vi gjør som vi vil på Storefri. Her om dagen spilte Morna Gameboy gjennom hele frokosten. Det har han aldri før fått lov til. Det er fritt frem i Storefri. Bare for å demonstrere sin frihet, begynner Morris å leke med stearinlyset på bordet. Ali vil også demonstrere. Lager stor trutmunn med leppene og slurper teen høylytt i seg, mens han ser meg inn i øynene med et tomt blikk. Sånn er det. Vil vi være til å ha i hus når vi kommer tilbake?

Morna spiser akkarat som han vil

Inneklima
Før Storefri har jeg aldri seila. Jeg visste ikke hvordan seiling foregikk. Nå vet jeg litt mer. Livet i en seilbåt er naturlig nok litt annerledes enn det jeg hadde forestilt meg. Til tross for at jeg har forsøkt å forestille meg i seks måneder.

Fukt, for eksempel. Jeg veit jo at havet kan virke fuktig. Men jeg forventet ikke at alt som ligger i båten, også blir fuktig. Til enhver tid. Soveposen min. Hver kveld når jeg kommer inn på rommet mitt og ruller ut posen, er den klam. Å legge seg i en klam sovepose er ikke alltid like fornøyelig. Jeg har lært meg å sette pris på tørr seng. En natt på hotell i Porto med tørr seng var lekkert. Pris deg lykkelig, du som har tørr seng i kveld.

Bli med Dees inn på rommet! (før/etter-bilde)

Fukt til tross, jeg liker meg godt. Det er så mye som veier opp. Vi tilbringer ofte kveldene ombord, vi fire. For etpar dager siden slo det meg at dette er som en hyttetur. En langvarig hyttetur. I en hytte med et lite fuktproblem. Parafinlampelys. Jeg sovner om kvelden på rommet mitt, med Ali og Morna 50 centimeter fra meg. De spiller gitar. Jeg tror de holder på med en Lillebjørn Nilsen-kavalkade. Storefris langsomme vagging dysser meg i søvn.

Diskusjoner
Vi kommer plagsomt godt overens ombord. Det er ikke det at vi ikke er uenige. Vi diskuterer. Her om dagen diskuterte vi hvordan stuelampa skulle stroppes fast for å unngå en ubehagelig pendelbevegelse forårsaket av båtens vuggende framferd. Ali og Morna mener at den bør stroppes inn mot stolpen som går rett gjennom stua, fra taket og ned i gulvet. Morris og jeg holder fast ved at den bør festes med strikk ned mot bordplata. Dette synes Ali og Morna er en dårlig ide. Strikken vil være i veien. For gryter. At man ikke lenger vil kunne sette gryter fra seg hvor som helst på bordet. Jeg påpeker at på den annen side vil det være vanskelig å sende pariserloff over til andre siden av bordet hvis vi stropper lampa inn mot stolpen, vi får et bardunproblem. Det ender med en kvasi-løsning. Og nå henger lampa og dingler uten stropp igjen.

Jeg mistenker at en ny diskusjon er på trappene snart.

M & M catering

Planløsning
Vi lever litt trangt. Syv kvadratmeter er ikke store arealet, selv ikke på sjøen. Eller kanskje; spesielt ikke på sjøen. Skal jeg på do for eksempel, må jeg inn på Mornas rom. Morna er den eneste som har et ordentlig rom, med dør. Men til gjengjeld har han også Storefri-doen på rommet sitt. Ikke alltid fordelaktig. Når jeg sitter på do om natta, kan jeg lene meg frem og kysse Morna godnatt i panna. Jeg gjør ikke det da. Hvertfall ikke hver natt. Det spørs vel om vi hadde klart å leve slik på land. Men av en eller annen grunn klarer vi det i båt.

Restaurantbesøk
I Porto var det mange restauranter. Vi var på en. Nesten tom. En liten kelner på rundt 40 år kommer sprettende bort til oss. Virker litt rar, nesten. Smiler fra øre til øre. Vi bestiller maten vår. Og vin. Husets vin. Han spretter ut på kjøkkenet, og kommer smilende tilbake med to flasker vin. Skjenker. Vi smaker på den. Helt grei vin, synes vi. Idet han feier forbi bordet neste gang, kaster han et "Hao wasa-da wine-e? Quite uuuæch, eh!?" over skulderen. Smilende. "Ai eme ey dancer! But-e ai most work-e at-e resturant to feedemai faamili!". Vi storkoser oss. Latteren sitter løst. Hos oss. Hos han. "You-knowe, my-e grandfather said-e to me, life is only two days. One of-e them is-e already gone." Vi forlater stedet med en sjelden følelse. La vita e bella.

La vita e bella

Åja, så var det "motortrøbbelet" vi nevnte i forrige reisebrev. Litt flaut kanskje. Vi hadde bare glemt å fylle diesel. Eller, det vil si, dieseltanken vår var mindre enn vi trodde. Enten det, eller så har den krympet på veien. Og hvis den fortsetter å krympe i samme tempo videre, vil den være på størrelse med et yoghurtbeger når vi ankommer Lisboa, vår neste havn.

Dees

dees@storefri.no

Tempelet over Viana do Castilo

Les forrige reisebrev

Les neste reisebrev

Copyright 1999 Storefri

[Forsiden] [Siste reisebrev] [Båt & utstyr] [Om dette eventyret]
[Våre sponsorer] [Skriv til oss]