Aker Seil

Bildene våre er tatt med
Camedia C-920 fra

Vi er fortsatt langt fra sjøen. Og høyt over den. Vi er fortsatt i Merida, ved foten av Andesfjellene. Ved foten. En nordmann klarer ikke å holde seg lenge ved foten av et fjell. Vi Storefrigutta er nordmenn. Eller nordgutter. Lysten til å beseire det sydamerikanske fjellmassivet er blitt enormt de siste dagene.

Vi har planlagt tur. Fjelltur. Først en kosetur opp til en fjellandsby. Deretter en hardbarka ekspedisjon for kun de tøffeste av de tøffe. Fire dager er satt av for å bestige Pico Humboldt. 4942 meter over vanlig Storefri nivå.

Men først fjellandsbyen Los Nevados. Jeg skal bare kjøpe meg sko først. Mine sandaler er mest vant til sand og vann og varmt klima, og er neppe noe å vandre rundt i Andesfjellheimen med. Har ikke brukt sko siden i Europa sist høst, og tenkte jo derfor selvfølgelig ikke på å ta med noen til Syd-Amerika. Men det gjør jo ingen ting, her er det jo billig. Og skobutikker finnes på hvert hjørne. Skobutikker for Venezuelske føtter. Ikke norske føtter i størrelse 46. Jeg leter og prøver. I hele byen. Ekspeditørene ler av føttene mine. De peker og ler!

Jeg føler at jeg må prioritere. Jeg biter i det sure eplet og sender resten av gjengen avgårde til Los Nevados. Jeg satser på å finne sko et eller annet sted i byen slik at jeg kan bestige Pico Humboldt. Den er prioritert.

Iguana, størrelse 46, kan jeg lage sko av denne?

To hele dager leter jeg. Etter et par sko som passer mine norske føtter. Lenge virker det umulig. Jeg begynner å vurdere om mine kjære sandaler allikevel skal få lov til å bære meg til topps. Over ur og isbre. Isbre? Sandaler med stegjern? Tanken gir meg motivasjon til å gå inn i den aller siste skobutikken i Merida. Som en gudegitt gave står et par fjellsko størrelse 46 på øverste hylle. Jeg er klar for Pico Humboldt!

Disse muldyrene virker ikke

De andre kommer hjem fra Los Nevados. De har ridd muldyr hele dagen og har fått gnagsår i rompa. Med cowboy-gange og nye sko legger fire unge norske menn i vei mot ukjente høyder.

Pico Humboldt fra Base Camp

Fire dager skal vi bruke fra 2000 meters høyde opp til toppen på 4942 meter og ned. Våre pinglete seilerlegger bringer oss sakte men sikkert opp til første leirplass. Nettene i Andes er kalde. Veldig kalde hvis du er vant til Karibisk vær. Men vi har alle gode soveposer. Det vil si, Ali, han sverger til sin Honolulu Extrem. En perfekt sovepose i tropiske strøk, men det er vel lenge siden Andes var tropisk?

Snart i himmelen

Ali hutrer seg gjennom natten, og neste dag karrer vi oss opp til Base Camp på 4100 meter. Solen skinner og den varmer virkelig der vi ligger i lyngen og nyter livet. Det kan neppe bli bedre, tenker jeg. Jeg har helt rett. Jeg må på do. Plutselig. I 4100 meters høyde, dagen før toppen, må jeg plutselig på do. Shit au, tenker jeg. Det går over. Men det gjør ikke det. Før kvelden er omme har jeg gjort unna toalettbesøkene for den neste måneden. Og før de første solstrålene treffer teltet vårt har jeg gjort meg ferdig for det neste halvåret.

Mmmmmm...

Jeg finner ut at jeg er nødt til å bite i det sureste eplet. Det aller, aller sureste. Jeg bæsjer meg nedover lia og kommer med halen mellom bena tilbake til Merida. Denne gangen fikk jeg ikke være blandt de tøffeste. Shit happens!

De tøffeste av de tøffe på toppen

Morna

morna@storefri.no

Les forrige reisebrev

Les neste reisebrev

Skriv en hilsen i vår gjestebok!

Copyright 2000 Storefri

[Forsiden] [Siste reisebrev] [Båt & utstyr] [Om dette eventyret]
[Våre sponsorer] [Skriv til oss]