 |
  |
  |
  |
  |
|
   |
Sjarmøretappen - fram og tilbake er like langt |
 |
|
'
|
Oslo, 21. juli 2000 Skrevet av Ali Storefri klappet til kai i Tønsberg søndag 16. juli klokka 14.00 presis. Før det hadde hun en fortreffelig sjarmøretappe opp sørlandskysten, og igjen har vi tatt med sola på veien. En litt gufsen seilas fra Skotland med vind i trynet og en storm som truer ikke langt bak oss gjør at landkjenning med Norge føles ekstra godt. Etter å ha vært rundt i eksotiske strøk i snart ett år, er sørlandskysten fortsatt et vakkert skue. Skjærgården kan så absolutt måle seg med det beste i utlandet. Vi går innaskjærs fra Mandal til Kristiansand og motrer oss gjennom idylliske Blindleia mellom Kristiansand og Lillesand. Storefri liker seg godt mellom svaberg, holmer og skjær med de karakteristiske små røde og hvite husene.
En legger til seg visse vaner ombord etter å ha vært ute i snart ett år. Uten kjøleboks blir maten lett bedervet, og klesvasken blir det ofte så som så med. Resultatet er at vi sniffer og snuser på det meste ombord. Når jeg skal på med sokkene mine om morgenen tar jeg en liten sniff for å sjekke at de ikke er for ille. For sånn passe ille er de nok. Det viktigste syns jeg likevel er at jeg får fatt i mine sokker og ikke Mornas eller Morris sine sure sokker.
Kakkerlakkene våre har aldri formert seg i stor skala ombord på Storefri. Det er i grunnen sjelden vi ser dem, men denne ene er glad i bøker og våger seg utpå sidene til en oppslått bok. Han ender sine dager som bokmerke. Slettes ikke den verste skjebne for en kakkerlakk skulle jeg tro.
Ankerdrammen har fått et lite oppsving på Storefri. Det har vært stille en stund siden vi har ligget til kai de fleste steder i Europa. Intet anker, ingen ankerdram. Men noen snille sjeler har hjulpet oss med dette problemet og gitt oss et hendig lite anker som vi kan slippe akkurat når det passer oss.
Det er Offshore VM i Arendal. Storefri har gjort det skarpt i regattaer dette året og erfaring med offshore har vi masser av. Vi tenker derfor å prøve lykken nok en gang. Disse båtene ser imidlertid veldig moderne ut. Strømlinjeformede katamaraner og heisann - heller ingen mast!?
Like før start forteller en omtenksom Arendaling at dette er et motorrace. Hmm... Storefri har tretten hestekrefter ombord. Det er ikke godt å si hvor mange hester konkurrentene har, men vi regner ikke motorrace som vår sterke side og bestemmer oss for å være tilskuere denne gang. En av deltakerne er visstnok fisker. Jeg lurer på hvor mye fisk han har plass til i båten. For ikke snakke om om det biter på i den farten?
Etter Arendal er det rake veien tilbake til Tønsberg som Storefri forlot for et snaut år siden. Vi spiser vår siste middag ombord og tar en siste kveldsprat i akterbrønnen før natten siger på. Ingen av oss skjønner egentlig at det snart er slutt. Vi er fortsatt på tur, og har det som plommen. Ikke før neste morgen når vi begynner å pakke ned de få eiendelene våre, begynner en litt trist følelse å melde seg. Storefri sitt eventyr nærmer seg for alvor slutten. Veggene i salongen hvisker lydløst, - mimrer om alt som har skjedd i og rundt Storefri det siste året. Det er grått og litt regn ute. Rundt siste nes inn til Tønsberg hører vi melodiøse kirkeklokker. Guttemusikken er erstattet av klokkebilen til Olsen Nauen klokkestøperi. Klokkenist Vegard Sandholt spiller slegere som "Vem kan segla for utan vind","Gud signe vårt dyre fedreland" med flere. Så får vi øye på alle folkene på brygga som er kommet for å møte oss. Vi blir rørt. En varm hjemkomst venter oss med familie, venner og kjente.
Dermed var turen over, - det beste storefri vi noen gang har hatt. Ali
Skriv en hilsen i vår gjestebok!
Copyright 2000 Storefri
|
|
[Forsiden] [Siste
reisebrev] [Båt & utstyr] [Om dette eventyret] |
