 |
  |
  |
  |
  |
|
   |
Varm påske - og syv flyplasser |
 |
|
'
|
Storefri har vært i Karibien en stund nå. Vi har vendt oss til både rastamenn, palmesus, og våre få men dyrebare kvadratmeter ombord. Men hvordan ville det være å komme fra vinter-Norge og rett inn Storefri sitt daglige liv? Storefri sine gode venner fra Norge har prøvd det. Storefri hilser Torkil, Lars Ball og Marianne velkommen som gjesteskribenter. Anse Noir, Martinique, 22. april
2000 Vanligvis er våre venner ikke vanskelig tilgjengelige. Nå derimot... Vi ble lurt av Dees til å bruke påsken, og alle pengene våre, på Storefri. Vi ville gjerne vite hvor vi skulle bestille biletter til, men gutta var ikke lett å få tak i. Etter hundre ubesvarte mail og diverse forsøk på satellittelefonen måtte vi bare bestille reise etter beste evne. Dette funket selvfølgelig dårlig, og resien ble til slutt: Oslo - London - Antigua - Trinidad - Grenada - (Overnatting etter 24 timers reise) - Barbados - St. Lucia. Hjertelig gjensyn.
For vinterbleke nordmenn er møtet med den caribiske sol noe brutal. Vi lurer en stund på hvor skyggene våre befinner seg, men finner dem til slutt under sandalene våre. Første caribienvettregel: Smør også føttene grundig med solfaktor. Denne bryter vi med stil, og resultatet er at sokker blir veldig moderne i tre dagers tid. Også herr Balls isse får hard medfart av den sterke solen.
Storefrikvartetten blir raskt utvidet til en mer eller mindre sekstett, og gjør stor suksess. En amerikansk tilhører kan opplyse om at -"Each one of you sound like crap, but together you are wonderful." Vår kunstneriske stolthet får seg en liten nesestyver. Vi trekker oss tilbake for å øve.
Vi befinner oss på St. Lucia. På leting etter etniske ekte infødte som kan guide oss gjennom jungelen, finner vi i stedet to lett amrikaniserte ungpiker, som tar oss med til verdens beste (eneste?) "drive inn vulkan". Videre får vi se St. Lucias hardest turistinfiserte strand. I baren krever vi å få paraplydrinker med minst tre tropiske frukter i.
Det er på tide å flytte på seg. Martinique kaller, og med det også den store manndomsprøven: Nattseilas. Det blåser friskt. Mannskapet består av de to nye uteksaminerte (se forrige reisebrev) - Ali og Dees - samt tre gjester. Med god hjelp av passaten logges 35 nautiske mil i løpet av 6 timer, og ingen fisker blir tilgodesett med noe nattmat. Prøven er bestått. Var det noen som nevnte sjøsyke? Martinique er en fransk provins - og møtet med Martinique er derfor et hyggelig gjensyn med europeisk sivilisasjon - og serviceinnstilte myndigheter. Mens vi har en velfortjent siesta etter nattens seilas, kommer en motorbåt opp til siden av oss og tre menn forlanger å få komme ombord. Er de tollere? Vi funderer om vi skal be om å få se legitimasjon, men de spenner på seg revolverbelter før de går ombord så vi gidder ikke spørre etter det alikevel. Vel ombord overlates ingenting til tilfeldighetene. Selv Dees' hodetørkle blir gjenstand for grundig inspeksjon av en mistenksom fransk toller. Vi trodde ærlig talt ikke at vi så ut som noen hardbarkede narkotikasmuglere, men der tok vi tydeligvis feil. Tilberedning av varm mat er ikke så greit ombord på Storefri. Gassen streiker og dermed får lokale restauranter og "Lua catering" får et oppsving i aktivitet.
Det er søndag. Det er 1. påskedag. En drøy uke ombord på Storefri går mot slutten. Flyet hjem til Norge og hverdagen går om tre timer. Vi vil ikke hjem. Marianne, Lars Ball og Torkil
Skriv en hilsen i vår gjestebok!
Copyright 2000 Storefri
|
|
[Forsiden] [Siste
reisebrev] [Båt & utstyr] [Om dette eventyret] |
