Aker Seil

Bildene våre er tatt med
Camedia C-920 fra

Vi ankommer Las Palmas etter 3 1/2 døgns kremseilas fra Madeira. Las Palmas havn er stapp full. M & M ser oppgitte ut der de står og speider etter plass i mørket, forgjeves. Jeg melder meg litt ut, og lar dem bestemme hva vi skal gjøre. Ikke det at jeg har så mange ideer om hva vi bør gjøre, heller. Er det fullt så er det fullt. Vi tar "en spansk en" og legger oss inntil en privat brygge. Det er lov å prøve seg. Hvertfall her på Kanariøyene.

Det er så jalla her. Alle gutta kjører motorsykkel uten hjelm. I t-skjorte og shorts. De kjører gjerne langs hele småbåthavna på bakhjulet også. Og ikke bare når det går ei dame langs kaia, de skal vise hva de kan for meg også. Jeg føler jeg må gjøre noe med maskuliniteten min hvis jeg skal hevde meg i Las Palmas.

Søndagssysler

Det er søndag formiddag, Ali sitter og pusser akterbrønn og jeg er i ferd med å bestemme meg for hva jeg skal bruke dagen til. Klesvask. Dagligvarer. Dusje. Har ikke dusja siden Madeira. Jeg kunne trenge en dusj.

Plutselig hører jeg en oppglødd Morris utenfor: "Jollerace, jollerace! Pump opp Lillefri!! Racet begynner snart! Raska på!". Dette høres bedre ut enn klesvask og dagligvarer, tenker jeg idet jeg løper opp på dekk og pumper opp Lillefri.

Lillefri - på åpent hav

Syv minutter senere er mannskapet på Storefri på vei til startområdet for "The 18th Great Dinghy Regata". I Lillefri. En foran, to på sidene og en bak. Når vi nærmer oss startområdet, begynner vi å ane at vi kanskje stiller noe dårlig forberedt. Vi har ikke lest  reglene. Dette ser ikke ut til å være en vanlig regatta, hvor målet er å komme først til mål. Ali får en bekymret mine idet han skimter noe han mener må ha vært en vannballong, i en annen jolle.

Morna sitter og ror den ene åra og prøver å komme i kontakt med mannskapet i den nærmeste gummibåten. Det er 5 mørkhudede menn i 30-års alderen. De har kort hår. En av dem har på seg dykkerdrakt. De har en stor kjølebag mellom seg. Det viser seg at ingen av dem snakker engelsk, men jeg synes tydelig å høre noen rope "GOJS" når en av dem lener seg frem, stikker en hånd ned i bagen og pælmer en stor neve med - gojs, antar jeg - mot Morna. Det treffer ikke Morna, derimot treffer den en av de seks gutta som sitter i gummibåten på den andre siden av oss. Og da er vi i gang.

Jolleregatta på spansk

Lillefri befinner seg i dette øyeblikk midt i tung kryssild av gojs. Morna padler så raskt han kan med den ene åra han betjener. Vi ville nok ha kommet oss raskt bort fra kryssildområdet, hadde bare Morris, som håndterer den andre åra, padla like kraftig.

Etter å ha snurret rundt noen ganger mellom de to båtene, merker vi at bombardementet etterhvert gir seg. Vi tar en rask statusgjennomgang og finner ut at Lillefri fortsatt flyter, Ali har gojs for det meste i håret og på skuldrene og Morris har mest på ryggen, nedover t-skjorta og litt i underbuksa. Morna ser ut til å ha klart seg ganske bra, han har fått gojs i et mønster på skuldrene som kan minne om militære distinksjoner. Jeg finner gojs et godt stykke innover i høyre øre. Det lukter cornflakes.

Siden går regattaen slag i slag, bokstavelig talt. Bevæpnet kun med Storefris tåketute sier det seg selv at dette er litt håpløst. Det eneste vi oppnår med å tute, er mer oppmerksomhet og mer gojs og vannballonger. Vannballongene som treffer oss sprekker ikke engang. De fungerer som myke kanonkuler. Jeg får en i bakhue og takker Neptun for at jeg ikke hadde tunga mellom tenna. Selvfølgelig bruker ingen redningsvest. Unger i 7-årsalderen dupper rundt i vannskorpa og prøver å finne gummibåten de falt ut fra, der far står og kaster vannballonger i motsatt retning.

Ikke overraskende forlater to sykebiler brygga med fulle sirener en halv time etterpå. Disse spanjolene. De vet å tenke sikkerhet.

Det viser seg at vi har ankommet Kanariøyene midt oppi en festival, WOmad heter den visst. I kveld er det gratiskonserter i sentrum. Jeg kjenner igjen etpar av navnene, Suzanne Vega, Mari Boine, Asian Dub Foundation (ADF).

Vi bestemmer oss for å dra på konsert i kveld. Morris vil gjøre seg litt fjong for de spanske damene, og Ali tilbyr seg å stusse håret hans litt her og der.

Morris vet ikke om han er helt fornøyd med Alis hårstuss (før/etter bilde)

ADF spiller musikk som man hopper til. Ikke danse-musikk, men hoppe-musikk. Jeg hopper med som best jeg kan. Idet jeg tar en pause i hoppinga, merker jeg at bakken gynger. Hva i... Jeg står jo på asfalt. Det må være noe under asfalten her. Ingenting, for å være mer spesifikk. Hulrom. Tankene mine farer fort via en filmsnutt jeg har sett om en bro som vibrerer og raser sammen, til det jeg vet om egenfrekvens og materialtretthet. Jeg begynner instinktivt å hoppe i utakt med de andre for å forsøke å dempe vibrasjonene i bakken. Det nytte lite. Jeg beveger meg derfor, uten å bre panikk, mot den delen av plassen som ikke gynger nevneverdig. Jeg nyter ADF på betryggende avstand. Dagen etter ser jeg på kartet at konserten var arrangert over en tunnell som går under hele byen.

Det neste som står for tur nå, er bunkring for atlanterhavsseilasen. Det skal vise seg at vi vil tilbringe det meste av dagen på supermarkedet.

dees@storefri.no

Les forrige reisebrev

Les neste reisebrev

Copyright 1999 Storefri

[Forsiden] [Siste reisebrev] [Båt & utstyr] [Om dette eventyret]
[Våre sponsorer] [Skriv til oss]