 |
  |
  |
  |
  |
|
   |
Vi gjorde det! - Storefri kryssa dammen |
 |
|
Bildene våre er tatt
med
|
Barbados 18. desember 1999 Skrevet av Dees La meg si det først som sist; Storefri har krysset Atlanterhavet! Nøyaktig 16 døgn etter avreise fra Kapp Verde står vi igjen med fast grunn under føttene. Jeg er fornøyd med meg selv. Jeg har gjennomført noe jeg for lengst hadde avskrevet skulle finnes på min merittliste. Men det skjedde ikke helt uten dramatikk.
En ganske vanlig morgen på Atlanteren. Jeg står opp etter 5 timers urolig søvn i 30 graders varme. Smyger meg ut av køya forbi lebrettet som er satt opp for at jeg ikke skal falle ut når vi krenger. Åpner matskapet. I tillegg til de vanlige 3 posene med barnegrøt som faller ut, faller det idag også ut et egg. Et rått egg. Jeg tørker opp og heller barnegrøt i en kopp. Heller over melk. Det begynner å regne når jeg tar over roret etter Morna som har hatt siste nattevakt. Med den ene hånda holder jeg roret og med den andre løfter jeg koppen til munnen og begynner jeg å slurpe i meg barnegrøten. Jeg har begynt å bli vant med krenging. Blir ikke sjøsyk lenger. Men denne barnegrøten. Og når jeg attpåtil kjenner at melka er blitt sur... jeg snur meg og heller ut barnegrøten. Det blir kjeks til frokost i dag.
Det begynner å regne kraftigere. Og vinden løyer. Den vender litt. Vinden som før kom så jevnt og stabilt bakfra kommer litt forfra og litt fra styrbord. Noen kast fra babord. Jeg kikker bakover for å se om været snart vil skifte. Bare mørke skyer. Det er helt vindstille igjen. Regnet pøser ned. Plutselig stopper det. Det begynner å hvine i riggen og jeg skjønner ikke hva som skjer. Jeg kikker igjen bakover - og 5 meter bak båten fråder vannet i et sirkulært område. Jeg rekker akkurat å tenke "OJ! En virvelvind - lurer på hvor sterk den er" før den treffer oss. Rett på. Først krenger Storefri 45 grader til babord. I neste øyeblikk slås riggen rett ned i vannet til styrbord. Vi krenger så kraftig at akterbrønnen begynner å fylles med vann. Et vanvittig leven. Så blir det stille igjen. Storefri retter seg opp. Pulsen min slår i et vanvittig tempo og jeg kjenner blodet er fullt av adrenalin. Ali, Morna og Morris står som tre spørsmålstegn og ser på meg nedenfra kabinen. "Innmari guffent" tenker jeg.
Bortsett fra denne litt ubehagelige episoden har det ikke skjedd så mye usedvanlig i Atlanteren i det siste. En ting. Vi traff etpar karer som drev rundt på en flåte for noen dager siden. En med rødt hår og en med svart hår. Snekkerbukser. Det var noe kjent ved dem. Men vi var ikke i stand til å plassere dem. De spurte etter loff og sirup. Det hadde vi ikke. Men vi ga dem to pakker barnegrøt. Da vi vinket farvel, syntes vi at vi kunne høre at de nynnet på en melankolsk melodi. Dees
Skriv en hilsen i vår gjestebok!
Copyright 1999 Storefri
|
|
[Forsiden] [Siste
reisebrev] [Båt & utstyr] [Om dette eventyret] |
