Storefri har passert halvveismerket på sin ferd over Atlanterhavet. Selv om det ikke er noen skam å snu, så ville det i alle fall være ganske idiotisk.

Roper du i skogen så får du svar. Her ute midt mellom Amerika og Afrika kan du glemme det. Du hadde ikke fått svar om du brukte megafon eller et 1000visavwatts lydforsterkningsanlegg. Ei heller med en egen privat tåkelur. Roper du på sjøen så har du tørna. Heldigvis har vi ikke behov for å rope heller. Vi har det vi trenger. Nesten i alle fall...

Den daglige kampen for å overleve

En skulle tro at en forbereder seg godt til en Atlanterhavs- kryssing. Det er ikke hver dag en skal legge ut for tre uker på åpent hav uten mulighet for å stikke bort til kiosken for å kjøpe litt mer melk og brød. En skulle tro at fire unge relativt oppegående karer som mannskapet på Storefri liker å tro de er, ville tenke seg grundig om for å være sikker på at de hadde nok av alt før de la i vei. Men NEIDA.

Etter en time på sjøen oppdager vi at vi har glemt noe vesentlig. En av de tingene som en ikke tenker så mye på før en mangler det - nemlig dopapir. De få rullene som er igjen blir besluttet  fordelt mellom oss. Vi mener dette vil bidra til ansvarlighet og forsiktighet når papirarbeidet skal unnagjøres. Frihet under eget ansvar. Selve fordelingsprosessen skjer ikke uten kamp og innsigelser; - Den rullen der har har tjukkere papirkvalitet. - Næhei, rullen din er jo trelags. - Uansett, så varer den der mye lenger.
Vi vokter vårt dopapir som noe av det mest dyrbare vi har ombord. Og nåde den som blir tatt i å naske til seg et tørk eller to.

Ali sjekker bunnforholdene midtveis

Neste morgen. Vi pleier å starte dagen med frokostblanding på Storefri. Denne gang har vi en ny type som vi kjøpte på Kapp Verde. Nestle. En type med honning, en med honning og mandler, og en med sjokosmak. Mmm. Morris åpner en pakke. Men hva i...?  Gutter, dette ser ikke ut som frokostblanding. Det er jo...barnegrøt! Vi har kjøpt inn 18 pakker Nestle barnegrøt. Ikke rart at den unge damen i kassa på Kapp Verde så litt rart på oss. Vi spiser, eller rettere sagt trøkker i oss og lar den svelle i munnen, Nestle barnegrøt til frokost hver dag.

Sjømannsbrud?

Det nærmer seg lunsj-tid, og tro det eller ei. De fire karene i  sin beste alder har klart det igjen. Brød. Vi har glemt å kjøpe brød.

Vi ser litt hver vår vei, kjenner oss litt tomme i hue. En atlanterhavskryssing som vi sannsynligvis bare kommer til å foreta oss én gang i livet. Og vi har glemt å kjøpe brød, dopapir, og kan ellers fråtse i barnemat.

Friday night on Storefri

Mye vind har gitt oss god fart, og vi nådde halvveis godt før estimert tid. Men en kan aldri vite - for øyeblikket har vi null vind, og motoren slår trofast på andre døgnet nå. Med normal fart har vi en drøy uke igjen til vi står med beina plantet på landjorda. Vi har diesel kun til 3-4 døgn.

Ali

ali@storefri.no

Ali finner roen utpå

Les forrige reisebrev

Les neste reisebrev

Legg gjerne igjen en hilsen i vår gjestebok

Copyright 1999 Storefri

[Forsiden] [Siste reisebrev] [Båt & utstyr] [Om dette eventyret]
[Våre sponsorer] [Skriv til oss]