'

Syv dager har vi vært på Union Island. Fem dager har vi spist på restaurant. Union Island er egentlig skitdyrt, men Storefri har funnet resepten på hvordan man spiser på restaurant uten å betale et rødt øre. Storefri har dessuten vært åsted for en blodig episode på åpent hav.

Union Island, en relativt liten øy i Grenadinene sør i Karibien. Øya er tidligere fransk territorium. Fortsatt er det endel franskmenn der. På ferie. I båt. Og selvfølgelig amerikanere. Alltid amerikanere. Med Hawaii-skjorte og sigar. Egentlig er det ganske mange turister på ferie på Union. Fra alle mulige nasjoner. Alle med båt. Og alle skal ankre opp i samme bukt. Også amerikanerene. Amerikanere som har leid stor fin båt for ferien. Det eneste problemet er at noen av dem ikke klarer å kjøre den store fine båten. De kjører inn i ankertauet til nabobåten vår. Og blir sittende fast. Og når de til slutt kommer seg løs prøver de å treffe ankertauet til Storefri. De feilberegner og bommer med fem centimeter.

Noen har kastet stein i vannet

Vi på Storefri er glad i mat. Vi har oppdaget at det går ann å få gratis middag på restaurant. Spise hva vi vil fra menyen og bli gode og mette for kroner null. At vi ikke har oppdaget det før. Det passer vår slunkne reisekasse ganske bra. Det blir nok mange restaurant besøk fremover. Det eneste vi må gjøre til gjengjeld er å synge noen sanger. Og det liker vi jo å gjøre, så da er jo dealen ganske grei ?

Volvo Sonett har hvor mange forgassere...?

På den ene restauranten på Union Island kjører de hver eneste kveld det samme showet. En fakir som balanserer en ølflaske på hodet og deretter drikker den samme ølen mens han står på hodet oppå en stol. Og tre limbodansere fra Trinidad. Jeg liker limbodansere fra Trinidad. Bedre enn fakirer.

Jenter fra Trinidad legger ikke lista spesielt høyt

Storefri ble en del av dette showet. Mot å få gratis mat. Jeg tror de satte pris på et nytt innslag, for serveringsjentene som har sett det opprinnelige showet minst tusen ganger ble våre største fans. Amerikanerene med Hawaii-skjorte og sigar likte det også. De klarte tydeligvis å ankre opp båten til slutt.

Storefri & CO var bokstavelig talt på topp på Union Island

20. januar forlater Storefri gratismiddager og sceneshow og setter seil med kurs for Grenada. Underveis biter en fisk på kroken. En svær jævel virker det som, den drar ut masse snøre fra snella. Stanga ser ut som en C. Den skjærer fra side til side i et vanvittig tempo. Det blir kaos ombord. Mer enn vanlig. Båten må gjøres om til et fiskemottak. Jeg stiller meg med en klepp bak på badestigen. Morris jobber med å sveive inn på snella. Etter en stund er fisken blitt sliten. Den kommer nærmere båten. Den dukker opp rett under meg. FY F...ILLEREN!!! Et svært gap med tenner får meg til å frykte for å miste en tå. Jeg hopper instinktivt opp i akterbrønnen mens jeg hoier og skriker. Det smitter. Alle hoier og skriker. Ingen av oss har noen gang vært i nærheten av å fange en så stor og kul fisk. Adrenalin.

Fire fine fiskere fanget flott fersk fisk

Jeg klatrer ut på badestigen igjen og gir den noen velrettede slag med kleppen. 150 centimeter med fiskemuskler spreller i dødskamp idet vi får lempet den ombord. Det er akkurat plass til den på dørken i akterbrønnen. Blod overalt. Fiskeblod. Jeg har fortsatt ti tær. I mangel av vekt tipper vi den til å veie et sted mellom tretti og 145 kilo. Om noen år regner vi med at den veier minst 200 kilo og er blitt såååååååååååååå stor. Det bruker å gå sånn.

Morna

morna@storefri.no

Les forrige reisebrev

Les neste reisebrev

Skriv en hilsen i vår gjestebok!

Copyright 2000 Storefri

[Forsiden] [Siste reisebrev] [Båt & utstyr] [Om dette eventyret]
[Våre sponsorer] [Skriv til oss]