'

Storefri har forlatt Karibien med kurs for Azorene. Det har gått tregt i starten. Etter 5 døgn har vi tilbakelagt knappe 9 cm. Til Azorene viser kartet at vi har igjen 44,5 cm. Med brukbare vinder skulle vi være framme innen 20 dager.

Men vi bryr oss ikke så mye om farten. Sjøen er rolig og behagelig, og motoren putrer og går når det er lite vind. Vi bader og nyter sola mens vår nyinnkjøpte autopilot, Aldrifri, tar alle rorvaktene. Vi har spurt om den også vil være så vennlig å lage mat og re sengene våre, men den sier ikke stort. Den er nok litt sjenert blant nye mennesker, stakkar. Uansett, den før så fryktede Atlanterhavsetappen går som en lek, foreløpig.

Gutta på rekka

Vår nye seilkamerat, Christian, er en bereist fyr, og beriker oss med sine opplevelser i østen. Etter et par kuvendinger, tallerkener i sjøen og et tilfelle hvor han klarte å låse seg inne på Storefri, har han funnet seg vel til rette.

Rolig nå, Christian!

Det er som nevnt 5. dagen til sjøes, og det er min matdag. Maten er viktig for trivselen ombord, og alle ser frem til måltidene, - spesielt middagen. I dag har jeg to retter på middagsmenyen. Først en tunfiskpaté, og deretter pannekaker.

Morris gliser til fotografen i toppen av masta

Pannekaker er alltid populært, og stemningen står i "taket". Vi goffler i oss, og rekker akkurat å sende den siste pannekakebiten ned før det skjer. Motorturtallet daler. Et øyeblikk sitter vi helt lammet, - hørte vi riktig? Turtallet daler ytterligere, - jo ingen tvil! Jeg hiver meg over gasspaken, Morris over tenningen, og vi stopper motoren. Oljelampen lyser. Lover ikke bra. Morris og Morna, våre motorkyndige ombord, åpner luka inn til motorrommet. Nei og nei. Oljesøl. I massevis. Vi peiler olje. Ingenting. Ikke så mye som en fingerbøl av olje igjen på motoren. En nærmere kikk konstaterer at denne motoren lar seg ikke reparer til sjøes, om den i det hele tatt lar seg reparere. Stemningen som for fem minutter siden var på topp er nå på rekord bunnivå.

Ikke særlig lystige karer

Sola har gått ned. Det er 44,5 cm igjen til Azorene, og det er fullstendig vindstille. Jeg ser over beholdningen av mat og drikke ombord. Vi har sikkert nok til å overleve her ute i 50 døgn til, men moro blir det ikke. Ingen motor, heller ingen ladestrøm. Det betyr ingen CD-spiller, ingen leselampe, ingen seilinstrumenter - kun kompass, og framfor alt ingen autopilot. Tilbake til håndstyringen. Gleden med Aldrifri ble kortvarig. Nå får'n fri likevel. Så står vi der da. Fire karer skuer utover det blikkstille havet. Hva nå?

Vår redningen denne gang skal bli Clamydia. S/Y Clamydia. Vi har hatt gleden av å seile sammen med Roger og Roar på Clamydia siden vi forlot Antigua og Karibien, og når vi kaller dem opp på radioen, er de ikke sene om å komme oss til unnsetning. Bedre karer finnes ikke til sjøes. De tilbyr seg å taue oss i vindstille perioder, helt tilbake til Tønsberg! Et lettelsens sukk går igjennom oss. Føler at vi har fått besøk av den gode fe i nødens stund.

Storefri henger i en tynn tråd

Stuptrøtt og sliten av motgangen treffer hodet mitt puta. Jeg sovner. Sover. Og våkner. Vi står stille. Noe er galt. Jeg hører Morris rope noe over til Clamydia. Det er motoren deres som har stoppet. Åh nei, - ikke si at vi blir to hjelpesløse som dupper rundt her i vindstilla! En ny engstelse brer seg i magen min. Minuttene går. Men denne gang er det bare noen dieselfiltre som er de skyldige. Det lar seg snart ordne, og vi taues videre gjennom natten. Av Clamydia, vår reddende engel.

Ali

ali@storefri.no

Les forrige reisebrev

Les neste reisebrev

Skriv en hilsen i vår gjestebok!

Copyright 2000 Storefri

[Forsiden] [Siste reisebrev] [Båt & utstyr] [Om dette eventyret]
[Våre sponsorer] [Skriv til oss]