Aker Seil

Bildene våre er tatt med
Camedia C-920 fra

Atlanterhavet er stort, fryktelig stort. Og mindre blir det ikke av at det er vindstille, vi er uten motor, og har langt igjen. Allikevel trives vi godt her ute. Vi leser, døser i solen, bader, spiser og lever et veldig ubekymret liv. Og selv om motoren vår er midlertidig pensjonert gjør vi grei fart i vindstilla.

Takket være vår kjære Clamydia. Det har ikke gått ett døgn de siste 10 dagene uten at S/Y Clamydia har slept litt på oss. Vi seiler side ved side når vinden viser seg, ellers henger vi bak dem som en trofast bikkje. Det har utviklet seg til å bli en meget sosial atlanterhavskryss.

Vil dere værra med så heng på!
Takk, Roar og Roger!!!

En dag haler vi en gullmakrell ombord. Sjelden med fisk på kroken her ute, og vi får vann i munn. Den ligger å spreller i akterbrønnen, og på magisk vis klarer den å sprelle seg uti igjen. Vi tar det ikke så tungt, den har fortsatt kroken godt fast i munnen og snøret har jeg i hånden. Idet vi for andre gang skal hale den ombord ryker snøret. Tvert av! Er det mulig? Den er tydeligvis ment å skulle leve.

Vi lager intercom mellom båtene. To blikkbokser og et fiskesnøre. Den gode gamle varianten. Men det funker ikke like bra som hjemme i skogen da vi var små.

Mayday, Mayday, can anybody hear me?

Dagene snirkler seg avsted. De likner mer og mer på hverandre, og det er etterhvert kun nedtegnelsene i loggboka som skiller dagene fra hverandre.

Alle dagene blir så like, så like...

Plutselig er det 17. mai. Kanskje den kjipeste dagen å være vekk fra gamlelandet. Vi merker hvordan vi savner alt som hører dagen til. Barn og hurrarop, god frokost og glade mennesker i tog. Og jenter i bunad. Spesielt jenter i bunad! Men vi klarer å erstatte de fleste savnene; på mange måter er vi selv fortsatt som barn, vi roper hurra til vi blir såre i halsen, spiser god lunsj med nybakt brød, og vi er definitivt noen glade gutter der vi seiler i vårt eget 17. mai tog med Clamydia. Men jenter i bunad klarer vi ikke å oppdrive. Det får vente til vi kommer hjem.

Skål for fedrelandet, og jenter i bunad!

18. mai kommer med vindstille og speilblankt hav. Jeg sender flaskepost i vinflasken vi unnet oss til middag i går. Jeg lurer på om jeg vil få svar. Om ti - tolv år.

Morna har endelig skrevet brev til mor og far

Jeg hører roping fra Clamydia. Det er hval forrut. Fire store knølhvaler leker seg som unger. De prøver å  fly. Et par ganger virker det faktisk som om de skal lykkes. Kun den mektige halen er igjen i vannet. Men hver gang triumferer tyngdeloven, og tjue tonn hval tar mageplask. Det er en av de mektigste naturopplevelsene jeg har hatt. Og mindre blir det ikke når de blir oppmerksomme på oss. Det siste mageplasket lander 50 meter fra oss, deretter skal vi utforskes. De svømmer rundt oss, så nær at Morris og Ali får en god kikk med dykkermaske der de henger på slep fra badetrappen. Dyrene er dobbelt så store som Storefri, og en liten vipp med halen ville ha kastet oss et godt stykke i retning Azorene. De plasker rundt oss noen timer. Det virker som de har tenkt å leke med oss helt frem til Horta.

Fortsatt badetemperatur

Vi har vært 19 dager til sjøs, med god vind er det 3 dager igjen. Totalt ikke mer enn 22 dager i en liten båt på et stort hav.

Pytt!

Morna

morna@storefri.no

Les forrige reisebrev

Les neste reisebrev

Skriv en hilsen i vår gjestebok!

Copyright 2000 Storefri

[Forsiden] [Siste reisebrev] [Båt & utstyr] [Om dette eventyret]
[Våre sponsorer] [Skriv til oss]