Tre uker er gått siden siste reisebrev. Storefri har siden den gang blitt operert, mistet en mann, blitt utsatt for grundig juling, og fått mange nye venner. Og endelig har de siste to matrosene mønstret på - de hadde med seg satellittelefon og laptop...

Forenet - Dees, Morna, Ali og Morris.
Den fineste sjampanje i de billigste plastglass...

Jeg befinner meg i skrivende stund i La Coroña i nordvest Spania, sitter i shorts for første gang på turen, selv om det egentlig er litt kjølig.

De siste tre ukene har inneholdt det meste, også endel vi godt kunne ha vært foruten. Det startet i Dover. Vi var ganske fornøyd med å ha krysset Nordsjøen ganske problemfritt, og så frem mot et kort opphold i Dover for så å komme oss videre mot vest og sør. Vi foretok en rask gjennomgang av båten for å konstatere at alt var i sin skjønneste orden, som det alltid er på Storefri. Trodde vi i alle fall...

Det viste seg at dekket under masten hadde delaminert og dekket hadde fått en nedbulning. Dette hadde ført til at masten var på vei nedover, ca. 8mm hadde den beveget seg ned. Ved hjelp av alt vi har lært fra sivilingeniørstudiene våre og en liten porsjon sunn fornuft hadde vi en mistanke om at nedover var en meget ugunstig bevegelsesretning for en mast. I allefall når du har planer om å seile rundt Atlanteren... Etter litt depping og banning, og jeg må innrømme at jeg en liten stund så litt svart på ting, var det nok en gang bare å begynne å fikse. Vi tok kontakt med Tony og Greg på den lokale båtfiksesjappa, og den neste uka hjalp disse to geniale typisk engelske gutta oss med å fikse båten så jeg faktisk tror Storefri er bedre enn hun noen gang har vært.

Ganske dritleie av Dover kom vi oss til slutt avgårde, og en dag i Brighton gjorde at vi virkelig kom på høyden igjen. En to dagers seilas mot Falmouth bragte oss gjennom et område hvor den engelske marinen lekte krig, og det virket som om de ville ha oss med på leken. Siden vi av natur er ganske lekne, var vi ikke vanskelig å be, og med engelske fregatter og kryssere surrende rundt oss på noen hundre meters avstand, og jagerfly som sneiet mastetoppen lekte vi oss frem til Falmouth.

Falmouth ligger helt sørvest i England og er en standard avreisehavn for seilere som skal krysse Biscaya. Her ligger alle og venter på en god værmelding og så drar man i flokk til Spania. I Falmouth fikk vi for første gang føle hva som virkelig er sjarmen med langturseiling. Mange båter med forskjellige mennesker, men med en stor felles interesse ligger i klynger, og i løpet av få dager er det blitt et lite sammensveiset samfunn.

I utgangspunktet er det rart at så mange mennesker foretrekker å transportere seg rundt i verden i en langsom kasse som er 10 meter lang og 3 meter bred og har en stang som gjør at hele kassen krenger med varierende vinkel, gjerne fra den ene til den andre siden i løpet av veldig kort tid. Når man er til sjøs er det ytterst sjelden at man kan bevege seg oppreist ombord uten å holde seg fast med den ene hånden. Dette gjør at alle gjøremål blir vanskeliggjort. Ikke sjelden blir ting ombord våte, og da er det bare å finne seg i at de er våte til man kommer til havn. Derfor ser ofte en nyankommen båt ut som en blanding av et tørkestativ og et loppemarked.

Allikevel er det mange, meg selv inkludert, som liker denne formen for transport. Tilfredstillelsen av at du selv transporterer deg fra sted til sted, samt at det å leve litt kummerlig faktisk får deg til å sette pris på de små dagligdagse tingene, er nok det viktigste for meg, sammen med det å møte så mange forskjellige mennesker. (Dette høres sikkert ut som en klisje, men det er faktisk helt sant!)

Morna - rorvakt. Tid til å tenke!

Jeg må innrømme at av og til når vi har vært på vannet noen dager og har hatt litt drittvær så skulle jeg gjerne vært backpacker isteden, men når du kommer i havn på et nytt sted er det ingenting som føles bedre enn å sette seg ned å ta en øl og konstatere at du har fullført nok et delmål. Da har du glemt hatet og hvor sliten du var når det blåste som værst og bølgene var store som hus.

Håvard, vår innleide ekspert på Simpson’s og vår søvnigste fokkeslask, følte i Falmouth at tiden var inne for litt studier igjen. Dette på tross av at han i løpet av sine 3 uker ombord på Storefri antagelig har lært mer om Marin teknologi enn hans forelesere og pensumbøker i Trondheim ville ha klart å lære bort. På tross av at Morris og jeg gjorde vårt beste kvelden før avreise for at Håvard ikke skulle våkne opp tidsnok til Londonbussen, klarte syvsoveren å komme seg avgårde.

Uten Håvards upåklagelige innsats som fokkeslask og rormann måtte Morris og jeg sette kurs for Spania på tomannshånd. Værmeldingen var grei for de første 3-4 dagene, men så skulle det blåse opp. Stipulert tid til La Coroña var fire og en halv dag. Vinden mot slutten av perioden skulle bli sterk, men ikke værre enn at det skulle gå greit for Storefri. Regnet vi med...

Morna

morna@storefri.no

Storefri - endelig online

Les forrige reisebrev

Les neste reisebrev

Copyright 1999 Storefri

[Forsiden] [Siste reisebrev] [Båt & utstyr] [Om dette eventyret]
[Våre sponsorer] [Skriv til oss]