100 nautiske mil sør for La Coruña, 11. oktober 1999
Skrevet av MorrisSå
er vi altså to på Storefri. Biscaya står for tur, og vi har anslått det til å bli en
fire dagers etappe. De tre første dagene går fint. Vi har riktignok kraftig vind, men
ikke mer enn at det går greit.
Det skjer ikke noe spesielt bortsett
fra da en diger ubåt bokstavelig talt dukker opp 70 meter foran oss. Vannet er
forsatt hvitt av luftbobler når vi passerer i kjølvannet...
Den fjerde dagen blåser det opp. Vi
ser en mørk vegg komme imot oss, og i løpet av en times tid blåser det liten storm.
Sjøen bygger seg opp og i kveldinga krysser vi oss fremover i 7-8 meter høye bølger.
Vi ruller inn stormfokka så den er
på størrelse med en REMA-pose, men gjør allikevel god fart. Utover natta er det svært
slitsomt å holde seg våken i fem timer, så vi kutter ned til tre-timers vakter. Utpå
morgenkvisten løyer vinden. Endelig er vi igjennom lavtrykksryggen, tenker vi. Men neida!
Biscaya trekker på nytt pusten...og nå blåser det enda sterkere. Vi begynner å bli
ganske så slitne. Vi har holdt det gående i nesten fire døgn. Alt ombord er klissvått
og vi beveger oss nesten ikke mot målet, La Coroña. Tross dette gir vi ikke opp, vi er
altfor nærme til det.
Nå er natta over oss igjen, og det
uler i riggen. Været er nå så tøft at vi bare klarer en time i strekk ved roret.
Hvilende vakt sover ved siden av i akterbrønnen. Vi må hele tiden konse maks for å
holde båten på riktig kurs, jeg kan ikke engang kikke på klokka. På en time presterer
jeg å spørre Morna om hva klokka er fire ganger. Jeg mister helt begrep om tid. Tallene
fra vindinstrumentene og kompasset glir sammen til en mølje. Jeg slår meg selv i
ansiktet for å holde meg våken. Det funker. I tre sekunder.
Under dekk er det et øredøvende
leven; knirking i skrog og rigg, høye smell fra sjø og seil, og klirring fra utallige
løse gjenstander... Hvis man ikke visste bedre, ville man trodd at noe virkelig galt var
i fred med å skje... Nå er det slett ingen idyll å være ombord på Storefri. Selv en
glattcelle ville vært å foretrekke...
Natten er lang, mørk, våt og
slitsom. Når det lysner av dag er vi utslitte, og enige om at dette er nyttesløst. Vi
tar ned seil og legger ut drivanker. Vi går ned og legger oss i seks-syv timer. Når vi
våkner blåser det forsatt like mye. Vi bestemmer oss for å gå inn til Gijon, en liten
by midt på Spanias nordkyst. Nå får vi uværet i ryggen, og et døgn senere er vi trygt
i havn.
Her møter vi flere som har vært
ute i det samme uværet, bl.a. fem soloseilere som er med i en trans-atlantisk regatta.
Båtene deres er ikke mer enn seks og en halv meter lange. Og vi som trodde vi
hadde liten båt...
Det var ikke bare mannskapet som
var slitent etter kryssing av Biscaya...
Etter en velfortjent helg seiler vi
til La Coruña, der Ali og Dees møter oss på kaia. Det er et gledens gjensyn, og
humøret er på topp inntil Dees pakker ut bagen som har ligget en måned i bunnen av
båten...
Dees blir ganske så muggen når
sandalene hans møter ham med et hårete "Buenas dias!" (Hold musa over
skoa...)
Spanjolene er livsglade mennesker.
De tjener ikke så mye, men vet å hygge seg. Mens Ola spinker og sparer i årevis for å
imponere med en ny Mercedes, går heller Pablo ut og spiser godt og koser seg med et glass
vin. Gjerne både siesta og kveld. Denne livsstien kan vi på Storefri like.
Selv en tilsynelatende vanlig
frokost kan by på overraskelser ombord på Storefri. (Pek på leverposteien)
La Coruña har et skjeldent bra
uteliv. Vi er ute tre dager på rad, og når vi drar "hjem" i fem-seks
tida, er barer og gater fortsatt fulle av feststemte folk.
Mannskapet på Storefri speider
etter neste havn.
Etter en "slitsom"
langhelg, setter vi kursen mot Porto. Men det er rart med seiling. Man havner ikke alltid
der man hadde tenkt...
Morris
morris@storefri.no
Morris tenker tilbake på Biscaya
Les
forrige reisebrev
Les
neste reisebrev
Copyright 1999
Storefri
|