'

De siste dagene har vi seilt i blinde. Tåka rundt irskekysten er tett, så god utkikk og tiltro til GPS'en er nødvendig. I dag er tåka tettere enn tidligere, og vi er på vei inn innseilingen til Kinsale. Det er en 200 meter bred elvemunning, men vi ser ikke annet enn en grå grøt rundt oss.

Med ett hører vi stemmer. Uklar mumling et eller annet sted på babord side. Jeg sjekker raskt kart, GPS og dybdemåler en ekstra gang. Joda, vi er der vi skal være. Plutselig kommer en hel armada med regattaseilere lydløst ut av tåka. En av dem spør hvor vi har seilt fra. - Ohh, f... off, sier han med et smil når han hører at vi har seilt fra Azorene. Han peker ut retningen til marinaen og forsvinner inn i tåkehavet igjen. Noen minutter senere står vi støtt for første gang på ni dager.

Den veien?

Vi finner raskt ut at gjestfrihet og imøtekommenhet er noe irer har i blodet. Kanskje det er en ingrediens i Guinnessen? Her drikkes nemlig Guinness som vann. Kinsale er en liten koselig by, og som alle andre irske steder er det stappfullt med puber. Og pubene byr på Guinness og irsk musikk.

Cheers, mate!

Foruten puber har Kinsale en mengde restauranter å by på, den går for å være gourmetbyen i Irland. Selv om skipskassa er temmelig bunnskrapt klarer vi å karre sammen noen pund, og går ut å spiser sammen med gode venner. Og maten er så absolutt verdt våre siste daler. 

Nam nam

Irland er en grønn øy. Og enda grønnere blir den når solen en dag titter frem. Kinsale er dessuten Irlands eldste by, det er gamle borgruiner og fort overalt, og husene er fargerike og pubene har fantasifulle skilt og tegninger utenfor. Dette er enda et sted vi på kort tid har blitt forelsket i.

Vikingene har igjen inntatt Irland

Til tider kan det være vanskelig å forstå irer. Fryktelig vanskelig. Vi sitter på pub og hører på et band som spiller irsk musikk. Innimellom låtene slenger vokalisten, en mann med stort rødt skjegg og enda større vom, rundt seg med morsomheter. Vi har til tider problemer med å skjønne at det er engelsk han prater. Ali spør en liten eldre dame om hun skjønner hva han snakker om, hvorpå hun svarer, - He's me husband, and I still don't understand him, but I'm working on it.

Morna har fått øye på noe

Dette er forøvrig siste havn vi har med Christian. Han mønstrer av, og vi vil savne hans gode humør og gode historier. Vi synes det er litt dårlig gjort av søstra hans og kreve at han skulle komme hjem til bryllupet hennes...

Fallerallera
(pek med musa på bildet)

Morna

morna@storefri.no

Les forrige reisebrev

Les neste reisebrev

S(c)illy walks

Skriv en hilsen i vår gjestebok!

Copyright 2000 Storefri

[Forsiden] [Siste reisebrev] [Båt & utstyr] [Om dette eventyret]
[Våre sponsorer] [Skriv til oss]