Jeg bråvåkner av et enormt øredøvende drønn. En liten stund overdøver det totalt ulingen i riggen og hamringen fra tunge regndråper mot dekk. Minuttene går, båten ruller fra side til side og bråket fra torden, regn og vind er overveldende. Nok en gang, tenker jeg, blir Storefri utsatt for det største marerittet på sjøen; STORM! Jeg tuller meg godt inn i soveposen og litt senere sover jeg igjen dypt.

Uværet har samme kraft som det vi hadde i Biscaya, se reisebrev 4, men den store forskjellen er at de massive bølgene og kraftige vindkastene ikke gjør oss noe særlig her vi ligger godt fortøyd i den tryggeste havnen langs Portugals kyst, Viana do Castelo. Uværet har rast noen dager og alle havnene på vestkysten av Spania og Portugal er stengt. Det blåser så kraftig at selv måkene finner det tryggest å bli på bakken. (Og hvis en av dem skulle finne på å strekke seg, ville han ha blåst bortover som en plastpose.)

Værmeldingen sier at måkene bør ta bena fatt også de neste 3-4 dagene, og Storefri er dermed værfast. Viana do Castelo er egentlig en veldig trivelig liten by, men når skyene slåss om å falle ned først, og vi allerede bor nær nok vannet, er den ikke det lenger. Og når det føles som om Storefri blir mindre og mindre, og soveposen blir våtere og våtere, og det fortsatt skal regne og blåse i mange dager, og alt tøyet jeg har er skittent og klamt, (selv om vi på Storefri etterhvert har utviklet en teori på at tøyet blir rent bare det ligger lenge nok i skittentøyposen), da blir byen ihvertfall ikke noe bedre.

Jeg merker på meg selv og på de andre at dette sliter på humøret. Grensen for hva som irriterer meg blir lavere. Ting som i utgangspunktet ikke er i nærheten av å være en spire til irritasjon kan virke som et stort ugress. For eksempel var det av en eller annen grunn irriterende at Morris ville dusje før meg her om dagen. Derfor løp jeg i forveien for å komme først. Selvfølgelig var det ikke varmt vann igjen i det hele tatt... Enda mer irriterende!

Det er lov å ha en dårlig dag.

Vi begynner å drømme om å sitte hjemme i en tørr lun leilighet og se på TV eller bare prate med noen hyggelige mennesker. Men hva er vel sjansen for at en slik drøm skal gå i oppfyllelse?! NADA!!! Vi drømmer også om julaften på en liten karibisk solfylt øy hvor alle skandinaviske langturseilere pleier å møtes. Noen sanger som vi planlegger å fremføre for denne forsamlingen blir innøvd med våre forkjølte stemmer. Vi finner også ut at vi faktisk har diskotek og en aldri så liten genial bar ombord. Storefri Bar & Dancing er unnfanget, og vil bli flittig brukt i fremtidige havner. (Ser du Storefri ved kai hvor som helst her i verden, bank på og hør om baren er åpen!!!).

Slitent klientell og gretten bartender: Storefri Bar.

En av disse forblåste og regntunge kveldene i Viana do Castelo går vi på bar for å møte litt mennesker og å koble av litt. I løpet av kvelden kommer vi i kontakt med Rita og hennes venner, og som om hun visste våre innerste drømmer blir vi invitert på middag kvelden etter. Hun bor i ett koselig hus ved havet og viser seg å være en gourmet kokk av dimensjoner, i alle fall for sultne Storefrimager.

God mat og hyggelig selskap.

Sammen med sine venner klarer hun å mate oss med akkurat de vitaminene vi trenger i dette uværet. Deres humør, sjarme og varme bringer mannskapet på Storefri opp på nye høyder, og etter to kvelder med nydelig mat og mye sang og spill er  (u)været dessverre blitt bra.

Pent vær hos Rita. Tid for avskjed.

Som kaptein ombord på Storefri har jeg mange vanskelige oppgaver. Her i Viana må jeg for eksempel  ta den tunge avgjørelsen om at Storefri må bli en ekstra dag på grunn av dønningene etter uværet. Heller ikke i dag kommer vi oss altså sydover. Gutta tar denne avgjørelsen merkverdig lett, jeg undres hvorfor, og ganske fort oppstår tanken om at det nå er vår tur til å   invitere til middag.

Slik har det seg at kvelden førStorefri forlater Viana do Castelo sitter åtte mennesker og koser seg i hverandres selskap rundt salongbordet. I løpet av kvelden og natten blir både baren og diskoteket ombord innviet. Relativt høylydt skal vi tro vår franske nabo som med et smil kikker opp fra båten sin og tenner seg en røyk midt på natten. -Do we disturb you, spør Morris smilende. -Yeees! svarer han blid som en sol. Litt tvilende til om han virkelig skjønte hva han ble spurt om fortsetter Morris; - Do you want us to shut up? -Ohhh, yeeeees please!!! svarer vår franske seilervenn i ett enda blidere ordelag og med et smil fra øre til øre.

Hæla i taket og tenna i tapeten på Storefri Disco.

27. oktober er dagen været og dønningene dessverre gjør det mulig for Storefri å dra fra Viana do Castelo, byen vi planla å tilbringe et par dager i, men som vi etter halvannen uke nesten ikke vil forlate.

Morna

morna@storefri.no

Les forrige reisebrev

Les neste reisebrev

Copyright 1999 Storefri

[Forsiden] [Siste reisebrev] [Båt & utstyr] [Om dette eventyret]
[Våre sponsorer] [Skriv til oss]